«En krise er et bullshitfilter som skreller bort tjafset og lar det vesentligste bli igjen, enten det er fluens surring foran et vindu den ikke forstår er umulig å trenge igjennom, eller at alt blir bedre med parmesan. Filteret må renses jevnlig, eller tetter det seg, og før du vet ordet av det, har du glemt hva krisen hadde lært deg. Dagliglivets bedøvende rutiner har en gravitasjonskraft som ikke skal undervurderes. Den friske har mange ønsker, mens den syke bare har ett; den frie har mange ønsker, mens fangen bare har ett. Hvis du har alt, er også det alt du har. Det gjør det til et fattig menneske»

Thomas Hylland Eriksen i «Syv meninger med livet» (Kagge forlag, 2022)

I kveld skulle jeg vært på et foreldremøte. Aller helst et arrangement i den festivalen som jeg normalt er festivalleder for også. Men hodet er helt uttørket etter en dag med både HABU med baby R og et møte på kreftavdelingen. Nye beskjeder. Vi avventer stråling og cellegift til svulsten viser vekst igjen. Vi utsetter dermed risikoen for stråleskader også. Og det er bra. Stråling mot hjernen har to sider, tross alt. Det har som hensikt å bremse svulsten, men gjør også gjerne skade i det friske hjernevevet. I faget hjernesvulst har man få eller ingen fasiter å gå etter. Mengden studier er begrenset sammenlignet med mange andre kreftformer. I tillegg viste det seg at svulsten er en litt annen type enn hva de første histologiske analysene viste. Det vi hele tiden har trodd var et astrocytom, viser seg å være en oligodendrogliom. De er slektninger, men med ulikt fornavn.

Nå er jeg mentalt sliten. Sliten etter måneder med mobilisering mot operasjon og deretter videre behandling, som nå viser seg å bli utsatt. Sliten etter den fysiske og psykiske belastningen en hjerneoperasjon tross alt er, selv om jeg ikke ble så på trynet elendig som sist. Sliten etter mye avventende usikkerhet. For ikke å snakke om det kroniske søvnunderskuddet. Det som egentlig er gode nyheter blir til fuckings news, helt irrasjonelt føler jeg meg «lurt». I dag herjer bitterhet og frustrasjon helt vilt, og jeg skammer meg over at jeg ikke klarer å glede meg over utfallet av dagen (men onkologen forsikret at det var en høyst vanlig reaksjon). Dagen i dag er sikkert den irrasjonelle ventilen som skal til for å holde ut dette løpet. Skjønt irrasjonelt. Det som tar mest rom i dag er tankene på hva sykdom og skader i sum stjeler av livene våre. Mang en halvdag er tilbragt slumrende i senga. Alt som jeg må la passere uten å oppleve. Alle de gangene jeg takker nei fordi jeg vet jeg blir helt rævkjørt, utslitt og åndsfraværende. Frykten for å måtte avlyse i siste liten, være den uforutsigbare. Da er det lettere å ikke planlegge noe. Det er en dag hvor jeg tar inn over meg hvor store vanskene og utfordringene til baby R er, og hva det krever av oss. Vil gjerne hyle og skrike. Det er nok selveste livssorgen som er på besøk. Skal prøve å jage den på dør.

Bullshitfilteret mitt er for tiden svært grovmasket. Jeg har holdt kroppen i gang i kjøkkenhagen, og holdt hodet i gang med bøker av ulik art. Tror til og med jeg har vært en brukbar mamma, forutsetningene tatt i betraktning. Men neste uke skal jeg forsiktig prøve meg på noen timer jobb igjen. Så er det bare å gi jernet i øvelsen med å ta ting som de kommer mens man prøver det man kan å la seg begeistre og inspirere av det helt dagligdagse. Lykke til til meg.