Nå er det nå en gang sånn at jeg ikke kan titulere meg som verken palestinsk, syrisk, ukrainsk eller jeminittisk flyktning, og jeg er heller ikke tungt rusavhengig, alvorlig psykisk syk eller utarmet av materiell fattigdom. Jeg er bare en utbrent kreftpasient og Løvemamma som dras i en annen retning en dit jeg har tenkt meg.

Med tiden har jeg blitt desperat etter å spille en rolle utenfor meg selv og min lille boble. Kreativiteten og skaperevnen tørket inn, i takt med dopaminet. Livsgnisten like så, for jeg har ennå ikke funnet veien gjennom den store livssorgen. Så kan jeg plutselig komme på at jeg har glemt å ta glad-medisinen de siste tre dagene, og jeg kommer meg litt inn på kurs igjen. Desperasjonen har blitt forsterket de siste ukene der frirommet mitt har bestått av å fordype meg i arbeidet og livene til Mikis Theodorakis og Arja Saijonmaa av alle ting. Jeg har lyttet, sett og lest meg igjennom to mildt sagt oppsiktsvekkende musikkarrierer, og jeg har kjent på den umiskjennelige lengselen etter det å være den som gjør en forskjell. Tror til og med det har utartet seg til en sterk sjalusi og frustrasjon. Etter et festivalmøte i byen her om dagen, skulle jeg «bare» benytte sjansen til å sveipe innom noen kunstgallerier. Bestillingen min var impulser og inspirasjon. Startet med et himmelsk skagensmørbrød og et glass med hvitt på Gubalari før jeg gikk en runde på K.U.K. Så videre til Trøndelag senter for samtidskunst, før jeg avrunda i Kunsthall Trondheim. På sistnevnte så jeg utstillingen Kinship av kunstneren Emilie Louise Gossiaux. Gossiaux ble blind etter en påkjørsel i tidlig voksen alder, men det fratok henne tydeligvis ikke evnen til å lage visuell kunst. «I oktober 2010 ble Gossiaux truffet av en lastebil mens hun syklet i Brooklyn, noe som resulterte i hjertestans, hjerneskade, et hjerneslag og flere brudd i hodet, bekkenet og beinet». Jaja, tenker jeg. Da bør det være håp for oss alle.

Om kvelden lå jeg i fosterstilling, urørlig som en død amøbe. Det føltes uoverkommelig å puste og eksistere. Utmattelsen var total. Enda jeg hadde tatt en tidligere buss hjem enn først tenkt. Det ble for mye hjernejobb og inntrykk den dagen, det næret ikke optimismen. Men inntrykkene hang heldigvis i, og er der fortsatt.

Bekjentskapet med Theodorakis og Saijonmaa startet allerede på nyåret i 1993, da jeg som niåring fikk sett det TV-sendte opptaket av konserten med de to fra Olavshallen, som foreldrene mine hadde opplevd live. Det største den gang var kanskje å få noen små glimt av sine egne foreldre på NRK. De kom seg ekstremt sjelden ut på noe, men dette kunne ikke moderen motstå. Heldigvis. Begge foreldrene mine levde lenge på den konserten. Pappa skinte opp da jeg for kort tid siden kunne vise han at opptaket er å finne på NRK den dag i dag, over tretti år etter. Den gangen i 1993 sådde det også et livskraftig frø i meg og, der bozoukimusikken, de assymetriske frasene, intensiteten til Arja og den karakteristiske Mikis Theodorakis smøg seg ut av TV-apparatet fra tidlig 80-tall, inn i stua og ørene mine. Det ligna ikke på noe jeg hadde hørt før.

Theodorakis skulle ikke behøve en nærmere presentasjon, men var altså en gresk komponist og politiker som kjempet med kunstens virkemidler under både verdenskrigen og borgerkrigen, men særlig etter militærkuppet i Hellas i 1967. Etter studer ved konservatoriet i Athen, studerte han under Olivier Messaien ved konservatoriet i Paris. Han utviklet en tydelig signatur i komposisjonene sine, som forøvrig var sterkt inspirert av den greske og bysantiske musikken. Poesien valgte han også ut fra øverste hylle, med tekster som hadde mangedoble bunner. Theodorakis ble både fengslet og torturert, og sangene hans ble forbudt av juntaen. Han kom seg til slutt i eksil, og fikk jobbe fritt og turnere med musikken sin over hele verden før han kunne returnere til sitt kjære Hellas og Athen etter diktaturets tid. Han døde der i 2021, 96 år gammel.

Arja Saijonmaa blir fascinerende av litt andre grunner. Det handler om det usedvanlige spennet i henne som kunstner og artist. Fra utgangspunktet som klaverstudent på Sibeliusakademiet og engasjementet i det radikale studentteateret i Helsinki, til å ved store tilfeldigheter bli head-huntet av Mikis´ selv til hans verdensturné på 1970-tallet. Deretter fra å lære å synge etter hans skole og den greske rebetiko-stilen, til store svenske popslagere, finsk tango, cabaret, musical, jazz, nordisk vise- og slagertradisjon, og sør-amerikansk protestmusikk og verdensmusikk. Man kan bli svimmel av mindre. Og jaggu ruler hun ikke i dag programformater som «Så mycket bättre», «Lyckliga gatan» og «Let´s Dance» (ja, dama kan danse også) rett før hun bikker åtti, og gjør det attpåtil med integritet hos både en og to generasjoner under seg. Hun sjonglerer det å være en skarp, opplyst, grundig og intellektuell tolker av solid musikk og tekster med det å være en mer lettbent underholdningsartist, og får det til å fungere. Legg så på litt finsk karisma og sterk personlighet og karakter på toppen av det hele. Som noen skrev i et kommentarfelt på TikTok; «Säger Arja «sitt ner», då sitter man». 😂 Tempoet hennes med prosjekter og oppdrag virker ikke til å ha roet seg det grann, på tross av at 80-årsdagen er nøyaktig en måned unna. Det er til å bli svimmel av.

Kontrasten til mitt eget liv kunne ikke vært større. Jeg som har måttet definere meg ut av det ene etter det andre. Alt fra politiske verv og undervisningsjobber, til å følge sønnen på korpsøvinger og fotballkamper. Alle drømmene som like godt kan skrinlegges fordi det uansett krever for mye av min begrensede hjernekapasitet og -utholdenhet samtidig som en stor del av meg investeres i å være Løvemamma til en nydelig skjønnhet som ennå ikke har funnet ut av livets mest elementære do`s and don`ts. Men vent, jeg kan alltids vekke til live noe nytt, eller hur? Jeg rømmer inn i kunstens verden. Reskap-verkstedet mitt har stått ubrukt et helt år. Nå har jeg vekket det til live, bit for bit. Bytte et sagblad en dag. Koste litt neste dag. Sette seg litt ned på en benk og bare puste. Sortere materialer, lage en ekstra reol. Mange små skritt, sakte men sikkert. Ikke så lite at jeg ikke merker fremdrift, ikke så mye at jeg overveldes eller slites ut. Akkurat passe til å holde på en sult og et sug. Halvferdige prosjekter har hvilt seg dette året. Ideer fullføres og materialiseres. Jeg tar steget fra interiør og kunsthåndverk til pur kunst. Kanskje dårlig, kanskje ikke sånn aller verst. Men det har ingen annen funksjon enn å være nettopp kunstuttrykk. Og, det uttrykker og problematiserer noe betydningsfullt, på tross av at sikkert flere enn noen gang driter i kunst parallelt med at kunstnernes kår og vilkår og kulturens infrastruktur er mer utsatt enn på lenge. Men det definerer meg som individ inn i en omverden igjen, jeg får en stemme. Kanskje åpner det en mulighet for å bli en del av noe større enn meg selv igjen. Muligens i form av en politisk kunst-anakronisme a la 1970-tallet.