Se for deg at du har et barn som etter hvert skal starte på skolen. Du kan velge mellom et godt pedagogisk tilbud eller at barnet skal bli integrert i sitt eget lokalsamfunn. Dette barnet har sammensatte utfordringer med sansetap, motoriske utfordringer, kognitive utfordringer, utfordringer i sosialt samspill, kommunikative utfordringer, kanskje noe innen autismespekteret, behov for hvile og pauser med skjerming etc etc.

Fire mil unna finnes en grunnskole med et godt pedagogisk tilbud for tegnspråkelever, med mindre gruppestørrelser, høy voksentetthet og kunnskap om barnets diagnose. På toppen av dette er skolebygningen ny og med fasiliteter vi bare kan drømme om på nærskolen. Barnet har store muligheter for å bli integrert i skolehverdagen og å få et miljø rundt seg som hen ikke er i nærheten av å kunne få på nærskolen sin. Kostnaden er at hen mister kontakten med sitt eget nærmiljø og lokalsamfunn. Med de sammensatte utfordringene barnet har, så er det en veldig stor, kanskje umulig, oppgave å løse dette på siden av skolegangen. Om man skal være realistisk rundt hva det vil kreve av oss som foreldre. Med i dette regnestykket er en forelder med tidvis svært redusert kapasitet og essensielle og eksistensielle behov for å leve bittelitt sitt eget liv for ikke å havne fullstendig i grøfta. Det er et eldre søsken som har sine opplegg etter skoletid, med lekser, venner og fritidsaktiviteter. Den andre forelderen har stor kapasitet, men med store oppgaver og forpliktelser i det profesjonelle livet og med mer og mer knirk og knark i kroppen. Det er et regnestykke som allerede går i minus. Det ligger også i premissene at en kombinasjon av de to skolene i utgangspunktet ikke lar seg gjøre. Det ville naturligvis løst mye. Igjen og igjen forbanner jeg disse elendige kombinasjonene vi har fått i fanget. Jeg som ikke kan levere i pose og sekk, barnet mitt som måtte få utdelt dette elendige viruset som gir hen og oss lass på lass med motstand og bekymringer. Hadde det bare nøyd seg med en av delene.

Min ryggmargsrefleks sier at tilknytningen til lokale omgivelser og miljø trumfer det pedagogiske. Men, det vil gi meg en konstant følelse av å ta ifra barnet noe som kunne gitt hen et mye bedre utgangspunkt. Skjønt, ingen av alternativene er livstidskontrakter. Hva ville du valgt i et sånt dilemma? Er det i det hele tatt mulig å sette seg inn i? Uansett hva vi velger, så vil det ha store konsekvenser for livet til vår lille skrue.

Vi skriver 2024, og offentlig sektor er over middagshøyden skal man tro det store bildet. De offentlige budsjettene, særlig på kommunenivå, henger ikke på greip. Folk over store deler av verden, også her på bjerget, roper etter høyresida for de tror det er der Sareptas krukke ligger og skinner. Sykelønn og IA-avtaler er stadig under press. Bemanning er under press, og vi som skranter blir bedt om å ta en større del av støyten sjøl, aller helst bør vi skjerpe oss, få rævva i gir og slutte å syte. Det blir ikke mer ressurser å fordele på ungene i skole, barnehage og SFO. Det snakkes til og med om den altfor kostbare «yngrebølgen». De offentlige kostnadene som går til unge med funksjonsvariasjoner er visst hinsides bærekraftig, blant annet i følge styreleder Helgesen i KS. Ja, så får vi kanskje nøye oss med at denne gruppa får mindre egenverdi, frihet og livskvalitet da, hvis det er dit vi vil?

Løvemammaene skriver på sin Facebook-side: «KS virker å være den største bremsen for likestilling av den yngre befolkningen med hjelpebehov.

I det siste har det kommet flere nyhetsinnslag og artikler om de «ressurskrevende brukere», også kjent som «yngrebølgen». Den består av yngre innbyggere under 67 år som har omsorgsbehov. NRK har i mange medieoppslag i det siste omtalt disse menneskene som grunnen til de røde tallene i mange kommuner, og har med uttalelser fra KS som støtter denne vinklingen av saker.

Tallene er basert på rapporten Status Kommune 2024: «Der folk bor».

Oppfatningen av uttalelsene og medievinklingen tilsier at KS mener at flere yngre må på institusjon, selv om gruppene tatt med i dette regnestykket har svært ulike behov. Gruppen det er snakk om er alle yngre mennesker som har behov for en tjeneste i hjemmet, som i dette regnestykket inkluderer både BPA, hjemmesykepleie, rus og psykiatri, samt rehabiliteringstiltak, med mer.

Funkisaktivist Torstein Lerhol skriver i en uttalelse på sin FB-profil: «Mellom linjene sier han at flere av oss yngre må på institusjon. Vi kan ikke forvente den friheten vi har i dag. Det er ikke nok ressurser til oss, verken menneskelige eller økonomiske. Kampen for å få folk ut av institusjoner og inn i samfunnet på 90-tallet, har tydeligvis forduftet fra erindringen.»

Norges Handicapforbunds leder, Tove Linnea Brandvik, reagerer også på Søndagsrevyens innslag: «Flere funksjonshemmede kan være i jobb siden de får tjenester som dekker behovet, flere pårørende kan stå i jobb, flere kan delta aktivt i samfunnet som frivillige, flere bor i egne boliger som det offentlige ikke trenger å kjøpe/bygge», skriver hun til Handikapnytt.

Vi i Løvemammaene setter spørsmålstegn ved den ensidige vinklingen til NRK og uttalelsene til KS i disse sakene, da det er lite søkelys på gevinstene tjenester i hjemmet gir til innbyggerne og samfunnet. Vi reagerte også sterkt på den relativt nylige NOU-en fra Helsepersonellkommisjonen, som løftet nettopp institusjonalisering som en av løsningene på «yngrebølgen». Menneskesynet til enkelte offentlige instanser er skremmende likt det som bare kan minne om gufs fra fortiden, der segregering var normen. Samtidig fryktes det å være til hinder for at CRPD (FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonshindring) i det hele tatt må blir inkorporert i norsk lov!»

Vi må brytes enda mer om de midlene som er. Jeg frykter da at de ungene med ekstra ballast i enda større grad enn før blir kastet under bussen. Retningen vinden blåser, er mentalt tung å forholde seg til. Øvelsen å være fornøyd med det man har, er særdeles vanskelig all den tid det er store stemmer som i praksis snakker grunnleggende rettigheter nord og ned. En ting er å akseptere at velferdsbudsjettene skal ned, noe annet er det å skulle bli sendt tilbake til 1950-tallet.

Det er fredag, og uka har vært trå. To dager med jobb, tre netter med altfor dårlig søvn, to tunge og trøtte dager til sengs, en dag med besøk på skolen med tegnspråktilbud og mye venting på buss. Enn så lenge fortsetter jeg å rømme inn i kunsten når jeg kan (jfr forrige bloggtekst), og etter beste evne la meg begeistre over de små skrittene jeg innimellom tar. I morra får jeg tatt en svingom innom et kunstgalleri igjen, og forhåpentligvis en konsert, og kaaanskje er det litt ork til å lese i en kunstnerbiografi også. Vi har nemlig ordnet oss barnevakt og stikker til byen! YAAAAY, HIGH FIIIIVE!! 🤩