Jeg sitter på niende dagen på et rehabiliteringssenter for oss med blant annet kreftsykdom. Dagen har vært tung av søvnighet, på tross av skjermingen fra dagliglivets hamsterhjul. Jeg har forsket og funnet ut at trøttheten er der åkkesom. Jeg leser på kliniske studier om fatigue og medisinering med metylfenidat (kjent som Ritalin), men det er ikke overbevisende resultater. Kanskje finnes det en eller annen oppfølgende klinisk studie ett eller annet sted i verden som onkologen min kan referere meg til. Jeg er villig til å prøve nesten hva som helst for å slippe unna denne jævlige tyven som stjeler så mye av livet mitt.

Kroppen bønnfaller meg og omgivelsene om å få sove. Derfor har den også fått en pause fra viljen til aktivitet og trening. Det ble om ikke annet et kapittel til i boka jeg har begynt å lese. Jeg leser om Hirsch og om Gerson. Og om forfatteren Simon som fletter sitt eget og sin families virkelige liv inn i en fortelling om nazismens Norge og jødeforfølgelsen. En tid med skrekk og ondskap, men også med fortellinger om gode og altruistiske hjelpere. Det er fiksjon med mye fakta innbakt, og med utforskning av hvorfor mennesker blir som de blir. Min tid og mitt liv står i grell kontrast. Allikevel kan jeg av og til kjenne på følelsen av å være fanget. Uten sammenligning for øvrig.

Det er flere grunner til at jeg leser. Det blir ikke nødvendigvis mye hver gang, jeg kan bruke evigheter på en hel bok. Men jeg er alltid i gang med en eller flere bøker. For det meste faglitteratur, men innimellom også skjønnlitteratur. Romaner, noveller og lyrikk. En grunn er å trene kognisjonen og konsentrasjonen. Noen ganger må jeg lese et avsnitt to og tre ganger før jeg har fått med meg innholdet. Da vet jeg at jeg må skjerpe meg. Enten så klarer jeg det, eller så legger jeg bort boka og tar den fram senere. Enkelte dager klarer jeg ikke lese i det hele tatt. Jeg blir en robot som gjør det den absolutt må. Lager mat til ungene, kler på dem, sørger for at de ikke får mer skjerm enn ønskelig. Stuper til sengs så fort de er i seng og det ikke er mere som må passes på akkurat den dagen. Sånne dager eksisterer jeg. Jeg er en overlever. Men jeg lever ikke. Det er som å være fanget i noe, selv om ingen overmakt tvinger meg til å bryte stein eller å fjerne løvet på bakken med munnen. En annen grunn til at jeg leser er for å få stimuli, noe som skal hjelpe på følelsen av å leve mer enn å være i live. Jeg har forlengst sluttet å bry meg om trivialiteter. Om noen fører small-talk om noe helt ubetydelig, så virker jeg totalt ignorant. Og det er helt greit, jeg kunne ikke brydd meg mindre.

«Ellen ligger på loftsværelset med lukkede øyne og lengter etter et annet liv, for selv om det har gått flere år siden hun fødte, er hun fremdeles som lammet. Orker ikke være sammen med de andre, og klarer ikke være den moren hun alltid hadde sett for seg at hun skulle bli, fordi livet hennes heller aldri har blitt slik hun en gang hadde drømt om. Hun som hadde hatt hele fremtiden foran seg, gyllen og åpen. Hun som kunne ha blitt hva som helst. Hun som skulle holde solokonsert på klaver i universitetets aula, hadde øvd helt fra hun var liten. Hun var ung, forelsket, og så kom krigen og rev ned alt.»

Akkurat det avsnittet fra Simon Strangers «Leksikon om lys og mørke» er som å lese om meg selv. Bortsett fra det med krigen. Det kunne stått «kreften», «fatiguen», «hjernekirurgien», «CMV-viruset» eller noe i den duren. Her på rehabiliteringssenteret har jeg masse bra folk rundt meg, men lever som en incel på eget initiativ. Det må bare være sånn. Jeg bruker kreftene og fokuset på meg selv og mitt, på å investere i aktivitet, hvile og livsstil. Er ute nesten hver dag, helst med ski på beina. Og gjerne ei styrkeøkt på kvelden. Deltar på det aller nødvendigste av fellesøkter og undervisning. Eller som i dag, da det er samefolkets dag og jeg lå henslengt på senga og så den samiske filmen «Tundraens voktere» mens jeg dagdrømte om skiturene jeg har foran meg på Rørosvidda. Uansett har vi et fellesskap i kreftdiagnosene og senskadene vi som er her, og morer oss av og til med rå galgenhumor. For eksempel om ungene, gjerne de egosentriske tenåringsbarna som klager over oksygenslangene som de snubler i. Det er hysterisk morsomt. Vi lader alle sammen til vi skal tilbake til hverdagen. Jeg for min del til den n-te kreftkontrollen, og møte med koordinerende enhet i kommunen angående søknaden om BPA (brukerstyrt personlig assistent). Og den daglige galskapen med hus og hjem, unger, partner, jobb, dugnader, møter, fritidsaktiviteter. Her har man iallfall alle tenkelige støttefunksjoner man kan tenke seg. Kreftsykepleiere, sosionomer, spesialfysioterapeuter, ernæringsrådgivere, leger, you name it.

Mye i meg er blitt ufri. Som en innsatt. Men heldigvis er sjela og viljen fri, og jeg kan komme meg til hvilken som helst startstrek. Det var det legen her på senteret sa til meg og. «Du skal ikke på noen oppløpsside du, eller over noen målstrek. Du skal til startstreken.» I går sendte jeg noen verker til Høstutstillingen. Jeg regner med å bli refusert, men jeg kom meg iallfall til start. Jeg kommer meg ikke i mål i Birken heller, men subber rundt Storstensåsen her på Røros. Det er startstrek nok i seg selv, enn så lenge.