Mange ganger har folk spurt meg. «Tror du på skjebnen?» «Tror du på en høyere makt?» «Tror du på et liv etter døden?» «Synes du livet er urettferdig?» «Tror du det er en mening med alt?». Svaret mitt er alltid nei. Jeg tror på flaks og uflaks. Og på at alt som skjer er summen av de premissene som måtte være tilstede. Og jeg har heldigvis støtte i Per F.

Sannheten er at de fleste av oss kan diske opp med en god dose av både flaks og uflaks når vi oppsummerer livene våre. Og det er perspektivet man tar som avgjør hva sluttsummen blir. Og som alltid når man skal sette en karakter på livet sitt, så spørs det hvilken standard det måles opp mot. Når jeg sveiper innom diverse medier her inne på nettet, så slår det meg ofte at normen mange måler tilværelsen opp mot er et friksjonsfritt liv som varer til man omkommer av alderdom. Og aller helst bør man overvinne alderdommen også, hvordan det nå skulle foregå. Kanskje man litt oftere burde tenke på naturtilstanden, der ingen teknologier for helsehjelp eller moderne samfunnsstrukturer er tilstede. Der gjennomsnittlig levealder er 31,5 år. Der du helt og holdent er prisgitt flaksen din. Da tror jeg kanskje at mange hadde stresset ned med både det ene og det andre. Min gamle helt Per F, skriver på side 17 i boka «Rød resept» om hvordan helse og sykdom som kulturelle konstruksjoner influerer tankesettene våre: «[…]Et nøkkelord i denne analysen er perfeksjon. Den medisinske vitenskap, de medisinske profesjonene, de medisinsk-økonomiske aktørene og mediene synes alle å betjene den såkalte «null-visjonen»: Mennesket skal være perfekt. Målet er null avvik, null smerte, null risiko, null sykdom, null aldring, null død.» Jeg synes Per sier det godt, og treffer en spiker på hodet. Dette covid-året er jo for så vidt et godt eksempel på dette. Vi har fått daglige oppdateringer i mediene om antall smittede, antall innlagte på sykehus og ikke minst antall døde. Hvor undertonen, det som aldri er blitt sagt eksplisitt, men ligger og lurer under overflaten, er at målet er egentlig 0. At noen dør av akkurat dette viruset blir i følge medieformidlingen langt mer utålelig enn at noen dør av hvilken som helst annen naturlig årsak. Eller skulle vi kanskje hatt et tilsvarende telleverk på antall selvmord? Antall omkomne i trafikken? Nei, for vi vil jo helst at ingen skal dø overhodet. Vi har jo egentlig en 0-visjon over hele fjøla. Eller?

Når vi vurderer oss selv og våre liv, vår livskvalitet, er det som regel fra et bestemt perspektiv. Dette perspektivet er nok en viktig nøkkel til hvordan vi føler oss. Hvor vi måtte befinne oss på en fornøydhetsskala, hvorvidt vi har sympati med oss selv, hvorvidt vi føler oss privilegerte eller ikke. Hvorvidt vi tenker «Hvorfor skjer dette meg?» Ut ifra et positivt flaks-perspektiv kan jeg eksempelvis tenke: Hvorfor ble akkurat jeg født i Norge? Hvorfor kan akkurat jeg få leve livet mitt akkurat som jeg ønsker det? Hvorfor kan akkurat jeg leve ut min seksuelle legning, mens andre blir både banket opp, fengslet og drept for akkurat det samme? Hvorfor kan jeg servere mine barn mat på bordet, en trygg favn og overflod i fleng, mens 3,1 millioner andre barn under 5 år dør hvert år på grunn av underernæring eller feilernæring? Hvorfor slipper jeg å leve i frykt for missiler, kjemiske våpen og flyangrep? Hvorfor kan jeg meske meg i utallige år med skolegang og utdanning? Fordi jeg har hatt flaks. Vanvittig med flaks. Også helse handler til syvende og sist og flaks og uflaks. Man kan kalkulere med risikofaktorer og statistikk, men bottom line er at enten kommer man heldig ut, eller mer uheldig ut. Alternativt kunne jeg valgt å tenke (og jeg gjør det faktisk i de mørkeste stundene og når jeg er på det mest utmattede) at «Hvorfor må akkurat jeg tåle dette?» «Hvorfor må akkurat jeg få alvorlig og dødbringende sykdom?» «Hvorfor må akkurat jeg oppleve tap?» «Hvorfor må mine barn utsettes for alt dette?» «Hvorfor, hvorfor, hvorfor….?». Man skaper også sitt eget narrativ. Iallfall når man skriver blogg om seg selv og sine livsfortellinger. Forholdet til disse spørsmålene former det narrativet. På godt og vondt. Er det en lidelsesfortelling? Eller en mestringsfortelling? Eller kanskje en heltefortelling, eller anti-heltfortelling? Når signalsubstansene i hjernene våre er i manko, kan man ikke akkurat forvente at gjennomgangstonen er «Gud, så heldig jeg er!» Og vi mennesker har en dynamisk psyke, for de fleste av oss varierer sinnsstemning og mental form. Men vi kan alle øve oss på å reflektere over perspektivene våre, uavhengig av hvilken livsfortelling vi måtte befinne oss i.

Per F refererer på side 18 i boka «Nokpunktet» til både Olav Duuns «Mennesket og maktene» og filosofen og legen Ståle Fredriksen når har tar for seg alt dette som ligger utenfor menneskets kontroll. «Duun hvisker til dem som vil høre at her er noen makter i livet og verden utenfor menneskets kontroll». Fredriksen igjen redegjør i bøkene «Bad luck and the tragedy of modern medicin» og «Uflaks» for at den viktigste årsaken til sykdom er nettopp uflaks. Fugelli skriver videre at «[…] dette fenomenet eller denne tilstand er ikke med blant de 12 314 diagnoser som etter Verdens helseorganisasjon beskriver menneskehetens samlede sykelighet. Vår forkastning av uflaks, skjebne eller Gud, er en logisk følge av våre stormannsgale forestillinger om egen styringsevne over livet, designtakt over samfunnet og kontrollkraft over naturen.» Bøkene til Per F, har de siste årene blitt til mine bibler. Jeg er jo som mange andre barn av min tid. En tid der det perfekte menneske er selveste gullstandarden. Men Per F utfordrer alle disse ubevisst innarbeidede forestillingene om livet. Og det er så fantastisk godt å bli utfordret på akkurat det når man selv lever i det som man kan velge å karaktisere som kriser av ulik art. Det gjør godt å bli utfordret på sine egne forventninger og sine egne krav. Det gjør meg til et rikere menneske, og jeg skulle så inderlig ønske at Fugellis tankegods ble obligatorisk pensum for alle som vokser opp i dette landet. Da tror jeg mange hadde fått det bedre med seg selv, og med andre.

Det er fristende avslutte med Per Fugellis egne ord om det han selv kaller «Helsisme», hentet fra Norsk Glaukomforenings hjemmeside:

Kan helse bli sykdom og omvendt?

Av Per Fugelli (1943-2017), professor i sosialmedisin

PER FUGELLI (1943). Professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Både i forskning og undervisning opptatt av hvordan fordeling av makt og økonomiske goder samt verdier som trygghet, frihet og verdighet påvirker menneskenes helse.

Det er farlig å bli besatt av helse. Da kan man pådra seg den sykdommen som heter Helsisme. 

Symptomer på Helsisme er:

•  kronisk opptatthet av alle risikoene du må beskytte deg mot
• stadig strev etter sunn livsstil, perfekt kropp og maksimal funksjon
• tristhet og trøtthet fordi du aldri når målene 0 risiko og 100% glansbilde

Jeg har nylig skrevet en bok, ”0-visjonen”, som advarer mot Helsismen. Her skriver jeg også ut en resept med disse midlene:

1. AVSPENNE HELSEKRAMPEN
Vi må slappe av på den ekstreme helseviljen. Hvis vi overdriver muligheten for styring og kontroll og helse bare du har vilje, da produserer vi dårlig samvittighet og utilstrekkelighet. I stedet for dette overmot må vi være nøkterne. Vi må anerkjenne naturens herredømme, respektere skjebnens lunefulle spill og vedstå oss vår egen litenhet. Mye av helseprogrammet er lagt i genene, i livmoren, i tidlige barne- og ungdomsår – samt i livets flaks og uflakslodd.

Vi må avspenne helsekrampen. Vi må ikke være for sultne på helse, for grådige etter sikkerhet, for da får vi sure liv, strenge samfunn, fjell og fjorder av skam. I stedet for å love null fare og ingen pine, bør vi holde fram at mennesket og samfunnet tjener i helse og trygghet på å godta en viss risiko, forsone seg med en anelse mobbing, en smule vold, en dose terror, noen milligram synd og fem tonn usunnhet.

Vi bør følge Camille Paglias resept: Vi må godta vår smerte, forandre på det vi kan og le av resten.

2. REALITETSORIENTERE HELSEBEGREPET
Mange mennesker bekjenner seg til et glansbilde av helse som krever fravær av sykdom og risiko, nærvær av fullkommen funksjon og velvære. Denne gullstandarden bringer oss inn i 0-visjonens psykose. Helseidealet blir så blankt at alle får flekker. Livsstilskravene blir så høye at alle kommer til kort. For å forebygge uhelse må vi realitetsorientere helsebegrepet.

Vi bør holde oss med et raust og ærlig helsebegrep som også rommer feil, sykdom og faenskap – for sånn er livet. Vi må lære av kloke folk på Værøy og Røst. Hjemme i stuene henger broderier innrammet i gull med teksten: Her er gleder og sorger. Så lenge vi dyrker styrke og forakter svakhet, kan vi aldri bli venner med oss selv som de ufullkomne skapningene vi er.

Man fikk ikke være syk ved Solkongens hoff i Versailles. Sykdom forstyrret den herskende stemning av gladhet. Man måtte gjemme sin smerte, danse med sin sykdom og smile til kongen. Vi bør regissere et maskefall på helsens scene. Vi må være ærligere i å gi klar melding ut om at sårbarhet, avmakt og sykdom er alle menneskers lodd. Sånn er livet, må vi oppdra hverandre til å erkjenne – med flekker og feil, med synd og fare, mismot og selvtvil – tilblandet glede, styrke og lyst.

Vi må realitetsorientere helsebegrepet, så ikke så mange blir sett på eller opplever seg selv som feil.

3. Å FLYTTE HELSEN FRA SORG TIL GLEDE
Helseopplysningen gjør ofte helsen til et melankolsk prosjekt. Livets lyse sider blir omskapt til varseltrekanter. Helseopplysningen bokfører minusene i helsens regnskap og markedsfører strevet for helsen. Du skal speke ditt kjød for å unngå død. Du skal hedre din triste lege, dine strenge forskere og din puritanske helseminister og du skal leve 3,4 år lenger på jorden.

Det moderne sunnhetsregime underslår at helse først og fremst er trivsel som inneholder noen milligram synd og noen tonn lyst som kan falle ondt ut i forskernes tabeller, men som gjør livet godt å leve.

Vi bør heller konsentrere oss om salutogenese, gladhelse. Med gladhelse mener jeg at helse er glede, overskudd, fred og ro. Helse er til dels å glemme helsen, ikke strebe etter den, ikke frykte risiko og sykdom.

4. Å INNSE AT SYKDOM KAN GI HELSE
Vi vet at mange mennesker gjør opp et regnskap ved livets slutt. Det samme skjer ofte ved alvorlig sykdom. Poster i dette livsregnskapet kan være anger, stolthet, utkrystallisering av vesentligheter, endring av selvet. Mennesker som har overlevd alvorlig fare eller sykdom, kan fortelle at den samlede livskvaliteten har tjent på sykdommen.

I september 2004 ble kapteinen på Kato Air flyet mellom Narvik og Bodø hugget i hodet med en øks. Flyet styrtet mot jorden og 30 meter fra døden klarte han å få rettet det opp mot himmelen. Etterpå sier flygeren at denne hendelsen har lært ham å leve.

Sykdom kan gjøre oss gladere for å leve. Døden kan skape takknemlighet i stedet for selvfølgelighet ved livet. Sykdom kan også gjøre oss modigere, mer oppfinnsomme og mer vesentlige i å leve – i å gripe dagen, carpe diem.

En klok fisker på Røst opplever at altfor mange mennesker i Norge i dag lider av ”framoverretta tankegang”. Sykdom kan få oss til å forstå at det å leve er et mål i seg selv. ”Livet er det som skjer med deg mens du er opptatt av å legge dine planer”, sang John Lennon på sin siste plate. Sykdom kan få oss til å planlegge mindre og leve mer.