Kommer du noen gang til å løpe?

Kommer du til å prate med verbalspråk som alle kan forstå, og lære deg tilstrekkelig for å fungere i den verden du lever i?

Kommer du til å miste all hørsel?

Kommer du til å gå på ski? Sykle?

Kommer du til å kunne hoppe på trampolina?

Kommer du til å mestre lek og sosialisering?

Kommer du til å bli en del av fellesskapet?

Kommer du til å trives i livet?

Kommer du til å mestre fartshumper?

Kommer jeg til å være der når du trenger en mamma fordi du synes verden er kjip, når grensene er uklare, eller når du er knust av kjærlighetssorg og andre avvisninger? Når du får 3 på en oppgave du trodde stod til 6?

Kommer du til å måtte se på en mamma som visner bort, bit for bit?

Eller, kommer alt til å gå helt strålende, til vi alle forsvinner av alderdom og levd liv?

Er jeg for pessimistisk? Eller for optimistisk? Gir jeg bekymringene unødvendig stor plass?

Kommer jeg til å klare å stå i det, resten av livet?

Kommer jeg til å ha fatigue resten av livet? Mer fatigue eller mindre fatigue?

Kommer jeg til å orke å gå en lang fjelltur igjen? Eller en lang skitur?

Kommer jeg til å føle meg som mitt gamle meg igjen?

Kommer jeg noen gang til å ha et liv etter klokka åtte?

Den lille store smellen måtte komme. Det er fire måneder siden jeg startet i full jobb, og denne uka sa det bare stopp. Så nå er det å ta en liten time out før man rolig og forsiktig kommer i gang igjen.

Før hjernekreftoperasjonen ble jeg fortalt at jeg måtte regne med fatigue i 4-6 måneder. Greit nok. Månedene som fulgte bestod som mange av dere vet av svangerskapskomplikasjoner, fødselsangst og et sykt barn på toppen av en type 1-diabetes. Pluss en storebror på fire år. Det sier seg selv at man blir sliten. Veldig sliten. Men tross alt var det greit å starte i jobb igjen etter et helt år på hjemmebane. Det var faktisk ganske godt. Jeg fikk jobba bra alt tatt i betraktning, fikk mestringsfølelsen jeg ønska meg. Det hangla og gikk på et vis på hjemmebane også, jeg klarte å tyne meg akkurat det som var nødvendig for å overleve til ungene var i seng. Helt til det ikke gikk, verken på kontoret eller på noen annen arena. Til en dag lymfekjertlene hovna opp. Til jeg ikke klarte å komme igjennom de politiske sakspapirene på en fornuftig måte. Jeg prøvde igjen og igjen å lese avsnittet på dansk om hvilke effekter kvalitet i kunst og kultur har på samfunnsnivå. Da jeg kom til setning nummer tre, hadde jeg glemt hva som stod i setning nummer to. Jeg klarte ikke å tømme oppvaskmaskina i ett jafs, det måtte skje i etapper. På tross av at jeg i en periode hadde fått sove nokså uforstyrra på et eget rom i kjelleren, så var jeg allikevel aldri uthvilt. Jeg lurte på hva faen det er som skjer. Skjønt, jeg hadde jo bange anelser.

Jeg googla. «Brain tumor fatigue». Og fant svar. Forskningsartikkel på forskningsartikkel som fastslo sammenheng mellom disse to fenomenene. Kroppen vil hele tiden være i reparasjonmodus når det er noe fremmed som prøver å ødelegge. Sånn litt forenklet forklart. Mange med gliom-svulster på ulike stadier har fatigue. Thank you very much. Hvorfor har ingen fortalt meg dette før? Neste prosjekt blir å gjøre det som gjøres kan for å optimalisere situasjonen. Jeg hadde levd i trua på at det først og fremst var kreftbehandling som førte til fatigue, men det skulle altså vise seg å være selve kreftsykdommen også.

Så da har man en ny jobb å gjøre. Finne de tilbudene, rådene og støttefunksjonene som kan være til hjelp. Jeg vet allerede at det ikke finnes et ferdig rigget system for mennesker med fatigue, så her må man trå vegen litt sjøl.

Og tenk at man samtidig kan se så frisk og fresh ut på utsiden. Så er man i den kategorien der enkelte tenker «Keffer æ ittj ho på ærbe ho som veschke såååå spræk og fær å rennje ætte veiom og ut blannjt fælk». Dem om det.