Første innrømmelse, overskriften er bare en clickbait. Men det stemmer at ordene denne gangen er vanskelig å finne. For på tross av åpenhets- og stå frem-kulturen så finnes det likevel så mye stigma. Og fordi «alt» er på en måte allerede sagt og skrevet av andre. Stikkordet er depresjon, og jeg skal ikke gå mye inn i den materien. Jeg har etter en del om og men fått tilgang til eksklusiv individuell samtaleterapi. Etter flere måneder med kurs i belastningsmestring og forsøk på å å nå inn til meg selv med riktige beskjeder, skjønte jeg at her kom man ingen vei. Det var som å snakke til en vegg, en pappfigur. Verken ABCD-modellen eller trygg plass-øvelsen, gjorde rare nytten. Samme hvor mye energi jeg la i å fylle ut D-en eller tenke på den plassen, så lå tristheten og tungsinnet der tyngre og tyngre. Det var noe som stengte for. Da var det en befrielse at behandler tok opp at kanskje var medisiner en riktig vei å gå. Og sånn ble det. Kjemien i hjernen må være i orden, skal vite. Så nå lever jeg i håpet om at noe kan bli bedre, med tiden. For depresjon hånd i hånd med fatigue, det gir ikke mye fres i hverdagen. Å gå dag etter dag å «holde ut», eller å legge seg om kvelden og håpe at man slipper å våkne, det orker man ikke i lengden. Heldigvis var det for min del hjelp å få i en førstlinjetjeneste som så meg. Det er ikke alle forunt. Så klarte jeg også å oppheve tyngdekraften ved å ta affære for å kunne få det bedre. Det er bare en ting jeg vil, det er å få ut mitt potensiale. Både som menneske, som mamma, som venn, som arbeidstaker, som partner. Da er det lurt å fikse det som kan fikses, og vi har alle en innebygd vilje som kan brukes til å hjelpe oss selv.

I famlingen etter å finne verktøy for å få det bedre, ramla jeg over både populær-psykologiske bøker og mindfulness. Boka «Livssorg» og diverse webinarer med forfatteren ble èn inngang. Et lettfattelig opplegg som ikke krevde all verdens kognitive anstrengelser for å forstås. I tillegg ble det å shoppe litt fra mindfulness-verdenen. Det handler ikke om å sluke en pakkeløsning med østlig filosofi og leve i ukesvis på en retreat et sted i Himalaya, der man sitter hele dagen og chanter på et mantra. Det handler om å finne en praktisk tilnærming til å leve det livet man har med de utfordringene man måtte få. Det handler om å finne det universelle. At det ikke nytter å kjempe imot, men å akseptere situasjonen. At fokus heller kan være her og nå enn på alt som kan komme til å skje, eller har skjedd. At den e-posten jeg skriver i øyeblikket har sin mening, sin plass og sin verdi, ikke at jeg sikkert nok er dødssliten når jeg kommer hjem etter endt arbeidsdag, en altfor kort og urolig natt og henting i barnehagen. I møte med stress og smerte kan det oppmerksomme nærværet være nyttig.

Jeg var kjempeskeptisk til mindfulness i utgangspunktet. Jeg så det nærmest som noe alternativt jåleri. Med et språk som er oversettelser fra sanskrit og pali, og er sånn passe abstrakt og åpen for tolkning, så ble det litt lite jordnært i første øyensyn. Så er meditasjon og annen praksis som stammer fra østlige religioner, gjerne i en vestlig innpakning, litt for New Age for forvirrede sjeler som strever med å finne seg sjæl etter min smak. Dessuten har jeg alltid vært mer opptatt av det som skjer rundt meg enn å utforske det som skjer inni meg. Hadde det ikke vært for at en venn som jeg anser som særdeles rasjonell, oppegående og klok (ja, Siri, du vet hvem du er) hadde tatt utdanning i mindfulness og sverget til det i livets usympatiske oppoverbakker, hadde jeg ikke tatt i det med ildtang. Men nå har jeg altså berørt det med en stor del av meg. Jeg blir nok aldri å finne i vandrende eller sittende meditasjon. Jeg har prøvd guidet meditasjon for å finne søvnen eller få en ekte pause i løpet av dagen, og det funker helt fint for meg. Jeg har ikke større ambisjoner med meditasjonen enn det. Det skal også sies at mindfulness som teori og praksis på ingen måte handler om kun å være inni seg selv. Det handler om å finne og få kontakt med grunnmuren i deg, for å på best mulig måte forholde seg til omverdenen. Du skal ta deg selv på alvor, og være ærlig med deg selv. Kast masken, kutt ut spillet, gjør deg selv sårbar nok til å vise hvem du er.

Tidsskriftet for den norske legeforening har i sin språkspalte i oktober 2010 publisert følgende definisjon på mindfulness: «Kort beskrevet er «mindfulness» en tilstand der personen er fullt oppmerksom og tilstedeværende, med «et åpent sinn og et åpent hjerte», i forhold til det som oppstår i hvert øyeblikk. Man erfarer, anerkjenner og aksepterer det som skjer uten å bli fanget i tankene og følelsene omkring det. I dette ligger at man er helt nærværende uten å bli identifisert med tankene og følelsene som da oppstår. Jeg er ikke mine bekymringer. De er tanker og forestillinger som jeg har nå, men som endrer seg, slik alt annet i mitt sinn endrer seg over tid. Ved å øve meg i å erkjenne og romme mine tanker og følelser, vil mitt forhold til dem endres. Dette kalles ofte for metakognisjon og er et viktig aspekt ved «mindfulness». Vi lærer oss å møte situasjoner i livet på denne måten og kan da finne nye måter å respondere på dem i stedet for å reagere automatisk på det som skjer».

Mindfulness er et sett med holdninger, eller refleksjonspartnere man kan bruke som hjelp til å finne nye perspektiver. Aksept er det som gjerne blir trukket fram. I motsetning til motstand mot livet slik det er. Ikke bruk kapasitet på å ønske at ting skulle vært annerledes. Eksistensen kom aldri med noe lovnad om at alt skulle være bra. Lidelse, død, urettferdighet er en del av det å være til. Vi må orke å føle på det. Aksept betyr ikke at vi ikke skal agere, men det betyr at vi skal orke å føle på det som faktisk skjer. Det handler om å stå i livet, i all sin nakenhet. I aksept ligger også å jobbe med å forstå situasjonen, og bruke mest mulig kapasitet til å forstå hva som skjedde heller enn å kjefte på seg selv. For deretter å ta med seg denne forståelsen neste gang man kommer i den situasjonen, for da å gjøre en endring. Aksept er en nøkkel til endring. «Livet er som det er, jeg har ikke kontroll». Jeg har stor tro på at den aksepten er en rik kilde til livsmestring. (Og, jeg må legge til: Mindfulness er de siste årene tatt mer og mer inn i varmen i den evidens-baserte psykologien).

Nærværet. Jeg er i all hovedsak her og nå. Iallfall er det det jeg øver på. Eksistensen er her og nå, pusten min er her og nå. Trærne rundt meg med de vakreste snødekte greinene er her og nå. Om jeg tar inn over meg alt jeg må forholde meg til i fortid og framtid, så faller jeg. Resignasjonen følger meg som en skygge. Det er de små skrittene som teller.

«Si meg, hvordan spiser man en hval?
En bit av gangen
Hvordan spiser man en elefant?
En bit av gangen
Hvordan gå på beina til Nepal?
Et skritt av gangen
Det kan’ke gå galt, bare man har trua på at alt vil gå bra» (Fra «Langt å gå» med Klovner i Kamp)

Mentale utfordringer og psykisk ubalanse er like mye en kilde til personlig vekst som noe som trekker deg ned. Man sitter igjen med en større forståelse av livet og tilværelsen. Man lærer å skille snørr og barter. Det tvinger frem refleksjon og utforskning. For all del, det er vondt. Veldig vondt, til og med farlig i noen tilfeller. Og lammende. Men ikke bare vondt. Vi er tross alt svært komplekse vesener med vår kropp og sinn, og normaliteten rommer mye.

En depresjon vil de fleste mennesker oppleve i løpet av livet. De fleste vil også oppleve at det går over. For noen av oss kommer det tilbake og tilbake. Noen av oss trenger medisiner for å håndtere det. Og det er helt greit. Symptombildet er individuelt. Nedstemthet, fravær av glede, tiltaksløshet, likegyldighet, smalt toleransvindu, tretthet og utmattelse er en del av mitt bilde. Hva som kommer av hva er umulig å vite, noen av symptomene deler depresjonen med fatiguen, og det ene forsterker det andre. Men det beste jeg kan håpe er at noen av symptomene vil forsvinne. Eller mildne. Jeg prioriterer beinhardt hva jeg spanderer min begrensede kapasitet på. Sånn må det bare være. Hvis ikke kollapser det kognitive systemet og konsentrasjonsevnen, og det føles som om cellene i kroppen ikke får tilført energi. Overdriver jeg kommer rekylene, og jeg settes ut av spill en dag eller fler.

For å kaste en depresjon på dynga, er det enkelte ting man kan gjøre selv. Det er kjent at fysisk aktivitet, godt kosthold, søvn og dagslys er bra. Utover det har jeg laget meg en aktivitetsbank med hyggelige aktiviteter som jeg gjør uttak fra så ofte som mulig. Disse aktivitetene er aktiviteter jeg vet gir meg påfyll, og det øker betraktelig sjansen for en god dag.

ANNES AKTIVITETSBANK. Konsert med en venn. Café med en venn Besøke eller invitere en venn. Skape noe (musikk, forming, håndverk, få noe til å gro, snekring, bakst,skriving etc). Kose meg med en god film eller noe på TV. Drikke en kopp te. Dra til setra alene. Kose med barna. Jakt. Sopptur/sanking. Være i natur. Le med en kollega. Få til noe bra på jobben. Kjenne snøen i ansiktet. Spise frukt og bær i hagen. Slappe av med kryssord. Skiaktivitet. Gå ut og betrakte landskapet rundt meg

Oppleves depresjonen og livet for tungt å bære, våg å fortell det til noen. ❤️