Jeg husker ikke hvor lenge jeg ikke hadde kjent på glede. Jeg husker bare de timene etter baby R var kommet til verden. Lettelsen over å endelig være ferdig med prosjekt baby #2. Vi syntes vi hadde passert en målstrek. Vi hadde lyktes etter år med sorger og slit. Fødsel og svangerskap var endelig overstått, og vi lå der langflate med et levende ferskt barn i armene. De timene hvor jeg boblet av lykke og lettelse. Men det var bare de timene. Før ting begynte å bli komplisert og vanskelig. Babyen som ikke klarte å spise eller holde på kroppstemperaturen. Noe var åpenbart galt.

Etter det vet jeg knapt om den egentlige lykken var til stede. Jeg tror kanskje den tok en lang mørk pause mens jeg ble som en robot, programmert til å gjøre de tingene den måtte gjøre. Pause var det eneste jeg ønsket meg også denne tiden. Pause fra tunge omsorgsoppgaver, fra usikkerhet og frykt, pause fra den forbanna masete hverdagen. Pause fra inntrykk, fra forespørsler, fra et hinsides antall timeavtaler, fra oppgaver. Pause fra verden og fra livet. Pause var det eneste som hadde verdi. Lite fristet, ikke en gang slalombakken. Vi fikk oss likevel sesongkort, ski var jo en del av identiteten. Det var ski og friluftsliv som førte kona mi og meg sammen. Men nå orket jeg ikke. Ikke en gang tanken. Glassene var ikke halvtomme, de var tomme. Det jeg sa og skrev av konstruktive ting gikk ikke inn, det krasjet i en vegg.

Ikke før februar dette året, da antidepressivene hadde begynt å virke. Det ble innertier på første forsøk. Riktig legemiddel, riktig dosering. Jeg skulle så gjerne delt en flaske dyr champagne med fastlegen min. Det hadde hun fortjent! Serotoninet og reseptorene i hjernen min fikk fungere som de skulle. Det var som å få tilbake et essensielt organ som ikke hadde vært der på lang tid. Dagdrømmene kom for alvor tilbake. Gleden i skibakkene kom tilbake. Selvhevdelsen kom tilbake. Den litt mer tilstedeværende mammaen. En mamma som er mer og mer her og nå, og som endelig synes det er magisk å gå og titte på de to guttene som ligger og sover om kveldene, og erkjenne at de er jo mine! Energi og kapasitet kom dessverre ikke tilbake. Fortsatt må jeg praktisere knallhard justis innen energiøkonomisering. Mangt og meget skrelles til stadighet bort, og jeg føler meg som en unnvikende pain in the ass rett som det er. «Beklager, men jeg har ikke kapasitet til å…..» Jeg er ikke lengre den som nødvendigvis tar ballen. Men jeg kan likevel ha det godt med ungene mine og kona mi. Jeg tolererer utmattelsen litt bedre, og blir ikke like fort irritabel. Stemningen hjemme er bedre.

Er dette det store lille vendepunktet? På veien hit har det kommet en del «narre»-topper, med tilløp til noe herlig. Har jeg nok innsikt og signalsubstanser til at glasset for alvor er halvfullt? Det trenger jeg ikke ta stilling til. Faktisk. Det «nye» livet med Anne 2.0 (eller er det 3.0?), og et barn med mye ekstra behov, har vel egentlig fått satt seg litt. Mange nye rutiner og realiteter er innarbeidet. Jeg skulle egentlig hatt en MR-kontroll i disse dager. Innkallingen har ikke kommet, og jeg lurer på om jeg har falt ut av systemet på noe vis. Vet ikke om jeg orker å bry meg på en stund. Det er så deilig å bare flyte rundt i en tilstand der jeg egentlig ikke trenger å tenke på ting som kanskje skal skje, og det er høyst usannsynlig at svulsten plutselig vokser i vill fart. Det er litt godt å ikke vite akkurat nå. Baby R er snart to år, og har fortsatt et langt stykke igjen før han lærer å gå. Hørsel og språk er stadig vekk et stort tema også. Jeg klarer i all hovedsak å legge bort bekymringene om han i det hele tatt kommer til å gå, eller om han blir helt døv. Det er heller ikke noe jeg trenger å ta stilling til nå. Det er på en måte litt Mindfullness light i praksis.

Avlastningen for ungene er endelig i gang. Det er ubeskrivelig å få de pausene, det er en ny verden som åpner seg. Nå går vi på nåler for at de skal holde seg friske ut uka, så avlastninga kan realiseres kommende helg. Det er og inspirerende ting som skjer på jobben, jeg skaper ting som tar mer og mer form. Jeg har tatt i musikkinstrumentet mitt igjen, helt på eget initiativ, mange måneder etter sist det skjedde. Livet mitt pleide dreie seg om musikk en gang i tiden. Det er egentlig ikke så lenge siden heller. Så ble det stille. Når denne crazy tiden er over (for nå går jeg faktisk og tenker at det skal den bli) så skal det bli lyd igjen. Før tenkte jeg at det vil bli verre og verre. Jeg tenkte på kreftcellene som sakte med sikkert brer seg utover i hjernevevet, og på baby R som fikk flere og flere symptomer. Kanskje blir det verre og verre, men noe blir også enklere. Men det trenger jeg ikke ta stilling til nå. Vi tar en dag av gangen, en uke av gangen. Endring av planer er vi blitt verdensmestere i. Vi er blitt superelastiske. Og hvem vet om det plutselig kommer en halv verdenskrig igjen, og en ny økonomisk krise. Eller en global matvarekrise som til og med vi rikeste på denne lille kloden får kjenne på flesket. Da må vi tilpasse oss, da. Det prøver jeg å ikke ta stilling til heller.

Men i mitt lille liv må det handle om hverdag. Enn så lenge. Jeg har så lyst til å produsere. Skape ting. Enten det er interiørprosjekter til huset, en kommunal plan på jobben, en festival, en konsert, vekster jeg kan høste av. Folk som ser meg i aksjon der jeg spretter opp og ned trappene på jobb kan umulig tenke at hun der har noen grunn til å være femti prosent sykemeldt. Men ingen ser meg nå. I dag ligger jeg i senga med hodepine og celler som oppfører seg som de ikke har fått næring på lange tider. To netter med dårlig søvn har slått meg helt ut, og morgenens kakafoni av barne-TV, håndverkere og skravling fra guttene var uutholdelig for en lydsensitiv sjel. Jeg skulle egentlig bruke dagen til å være med storebror på vaksinering, lage ferdig en gevirlampe og komme i gang med en verandagrind. Sånn blir det nok ikke.

PS: Jeg har forresten kjøpt en kjempefin smoothie-bok. Smoothie er fantastisk, for det er et sunt konsept som virkelig kan pleie sansene. Smoothie er kommet inn i aktivitetsbanken min som jeg skrev om i forrige innlegg. Boka innbyr til litt mer sofistikerte og sprekere varianter enn å mikse bær eller frukt med banan og yoghurt. Det er alt fra diverse krydder-infusjoner og grønn te til honning og olivenolje. En liten sak som tilfører hverdagen og livet mer enn man kanskje skulle tro. Hver gang jeg kommer halvveis i et glass smoothie tenker jeg på denne allegorien som hele denne bloggen min er fundert på. Sakte men sikkert er det blitt fler av de halvfulle enn de halvtomme. Og denne gangen tror jeg faktisk det er sant….