Jeg kommer fra sosiokulturelle forhold der langrenn, hopp og orientering var de store folkeidrettene. Pluss et par ting som hadde med skyting å gjøre. Dette gjaldt først og fremst generasjonene før meg, men i akkurat min familie var dette påtagende. Min far hadde skapene fulle av pokaler og medaljer fra alskens konkurranser innen både langrenn, orientering, skyting og diverse fra militæret og motorsagtevlinger. Hoppkarrieren tok brått slutt i form av et armbrudd og en noget nervøs mor som var redd odelsgutten skulle slå seg fordervet og det som verre var. I en konvolutt ligger det en bunke gamle avisutklipp, trolig samlet av hans mor, med hederlige omtaler av sønnens prestasjoner på ulike arenaer. Han og en kamerat eller to fra bygda meldte seg på skirenn i Trondheim, og gikk i fra bygutta så snøføyka stod. Det var den gangen Skistua og Gråkallen var langt til skogs, og perifere bydeler som Heimdal og Strinda ennå var temmelig landlige. Han ble utkåret som æressoldat i Brigaden i Nord-Norge i sin tid, og hanka inn en NM-tittel i motorsagtevling av alle ting. Så det harmonerer jo bra med det historiske narrativet om de gamle gode skiløperne som hogde tømmer med både 7- og 8-dagersuke hele vintrene, for så å stikke en snartur til Oslo for å vinne 5-mila, for deretter å ta nattoget tilbake til Trøndelag og rett til tømmerskogen igjen. Om de ikke gikk hjem igjen på ski og, da. Min far var av de første her omkring som tok i bruk konseptet trening. Trening for treninga si skyld, altså. Han løp etter veiene, og folk stoppet og lurte på hva som stod på. Men selv om konkurransene etter hvert ble lagt på hylla, så kom nok fysikken godt med i et langt og arbeidsomt yrkesliv som gårdbruker og skogbruker.

Når den mannen fikk barn, så var det å lære opp barnet i samme sporet. Bokstavelig talt. Langrennsski har jeg altså hatt på beina siden jeg lærte å gå. Pappa tok meg med på skiturer, på skitreninger og skirenn. Men jeg var over tredve første gang jeg hadde på meg et par slalomski og randoneeski. Det gikk fort å bli hekta.

Når det gjelder min mor, så kom hun fra et kystsamfunn der det var andre aktiviteter som dominerte i folkesjela. Jeg kan såvidt erindre å ha sett henne på ski en eneste gang, og det var nok en heller selsom affære. Så hun får ingen større plass i akkurat denne fortellingen.

En tur ned slalombakken har for meg blitt en allegori på livet mitt. De årene jeg har holdt på, har jeg hele tiden hatt et mål om å bli bedre og bedre. Ett sted går skjæringspunktet mellom fremgang og skadepotensiale. Øvelsen er av en sånn karakter at det er mulig å utsette seg for risiko. Skade, selv den minste, er noe jeg for enhver pris ønsker å unngå. Jeg gidder ikke å slite med mer handikap enn det jeg strengt tatt må, ikke en gang midlertidig. Det er mer enn nok av begrensninger som det er i min hverdag.

Derfor kjører jeg rimelig safe når jeg har alpint skiutstyr på beina. Men så er det hele tiden denne triggeren med å pushe grensene mine. Fortere. Røffere. Mer lekent. Og denne grensa forflytter seg hit og dit i takt med dagsformen. På de dårligste dagene mine har jeg sen reaksjonsevne, og dårlig konsentrasjonsevne. Da går det pinadø ikke fort, for å si det sånn. Det blir mange nesten-fall også. På de skarpeste dagene er det større fart og en mer offensiv kjørestil. Da kan jeg finne på å leke meg med små hopp og litt leken løype. Så krysser jeg alt jeg har for at landingene blir støtt på begge beina. Og det blir jo stort sett det.

Så er det mestringsfølelsen som viser seg fram de gangene jeg beveger meg litt utenfor komfortsonen. Frykten ble utkonkurrert, og jeg er fortsatt på beina og skadefri. Kanskje ble det litt vondt eller ubehagelig. Kanskje en liten kompresjon i ryggen idet skiene plutselig må opp fra ei dolp. Men jeg klarte det, og jeg turte. Det ligger forresten mestring i å kjøre hele bakken i flytsonen også. Med en rytme som føles god og naturlig, og som matcher skia. Om jeg har en dårlig dag, så kjører jeg kanskje litt. Iallfall èn tur. Også drar jeg hjem hvis jeg føler for det. Prøver å ikke deppe eller sørge altfor mye over turene som ikke kom. Prøver å tenke på at jeg fikk jo prøvd utstyret i dag og, det er ingen selvfølge for noen å kunne kjenne vinden i ansiktet og skue ut over de herligste fjell. Om kroppen ikke orker mye, kan jeg om ikke annet få tatt inn sanseinntrykkene. Eller kanskje føler man at man har en stordag, men det blåser så heftig at heisene er stengt. Så man får ikke prøvd seg, får ikke utnytta dagen.

I mitt daglige liv trener jeg mye på konsentrasjon og fokus. Jeg trener også på å gi meg selv gode beskjeder. Det er det samme det handler om i slalombakken. Jo dårligere konsentrasjon, jo større blir skaderisikoen. Tenker jeg at «dette fikser jeg ikke, dette kommer til å gå galt» når jeg er i ytterkant av hva jeg mestrer, da er veien kort til tryn. Sånn er det vel i livene våre også. Første bud er å tro på at du kan klare noe. Så er det å reise seg igjen hvis man først tryner. Alle går vi på snørra av og til, både i livene og i slalombakken. Og det er helt greit. På begge arenaene må også farten tilpasses etter forholdene. Man har av og til en litt saktegående dag på jobben. Det er helt normalt, og helt innafor.

Turen ned bakken og i fjell-landskapet er en kilde til lykkehormoner. Endorfiner. Det er bevegelse, fart, dagslys, sanseinntrykk, spenning, fokus, estetikk, mestring, kroppsbeherskelse. I skitrekket kan du synke inn i mental renselse og bare være til. Du kan bearbeide i det stille alt det livet kommer med, det er et sted uten distraksjoner. Det er også et savn og tapsopplevelse de gangene jeg ikke er i stand til å stikke en tur i bakken. Livet er fullt av små og store tap. Dette er et tap i miniatyr. Så da prøver jeg å fylle det tapte rommet med noe annet godt. Det ble ikke slik jeg drømte om denne dagen, men det er nest best å ta en strekk på sofaen, eller se en liten film, eller bake steinsoppflarn. Høyst sannsynlig er det en liten kropp eller to som kommer med hengivne blikk, klemmer og godord. Dessuten er storebror blitt en reser i bakken. Akkurat slik vi drømte om. Utebarn med ski på beina.