Jeg har visst det hele tiden. Gått i denne Schrödingers kreft-tilstanden hver gang jeg har ventet på et MR-svar. Anspent, dag etter dag, ventende og ventende. Prøver det jeg kan for å tenke på det jeg bør tenke på, uten å henge meg for mye opp i det som kanskje kommer til å skje. Barna mine. Kona mi. Jobben min. Skogene mine, stiene mine, myrene og kollene. Fjellene. Likevel kjenner jeg at hodet blir trett, som om det har vært utsatt for store anstrengelser. Jeg har fulgt facebook-grupper med hjernesvulstfolk fra hele verden. Sett hvor ulike historiene kan være til folk med samme type svulst og samme histologi og hvor ulikt folk fikser det. «Was diagnosed with a DA in 2002, underwent surgery, no regrowth yet». «Had my first craniotomy one year ago, my scans now came back with regrowth 😭. My neuro surgeon suggests another resection and radiation. I hate this so much». Gjerne med noen spørsmål om helseforsikringen, hva den dekker og ikke. Om andre har opplevd avslag fra forsikringsselskapet på en second opinion, bestemte medisiner, rehabiliteringstilbud eller noe annet.

Så kommer endelig telefonen fra nevrokirurgisk avdeling. Stabilt.

Bortsett fra denne gangen. «Vi ser litt endringer fra forrige kontroll». Kvinnestemmen med polsk aksent og et polskklingende navn på et ark, et brev fra helseforetaket. Har aldri møtt henne ansikt til ansikt. Hun er kun et navn og en stemme som formidler beskjeder som har store konsekvenser for meg og framtiden min. Nå kunne hun fortelle at restsvulsten har blitt litt større. Denne gangen snakket vi litt mer om meg og mitt. Om hvordan jeg har det. Jeg stilte mange spørsmål som hun svarte hyggelig på. Jeg følte vi bondet litt mer. Tar de MR av hele hjernen min på MR-kontrollene, eller bare utsnittet med svulsten? Finnes det oppdaterte prognoser nå som WHO har kommet med nytt klassifiseringssystem av hjernesvulster? Hva skal til for at dere velger å behandle svulsten igjen, handler det kun om svulstens størrelse, eller er det andre faktorer som er med i vurderingen? Når svulsten er så liten i utgangspunktet, vil man kunne se på MR-bilder om den transformerer seg til en mer aggressiv grad? Det er relativt kort tid siden reklassifiseringen kom, så det er ikke publisert mye forskning ennå. Men damen i telefonen tilbød seg å sende meg noen artikler på e-post som jeg kunne kikke på. Jeg takket høflig og oppglødd ja, og følte at nå var vi virkelig på bølgelengde. Jeg elsker empiri. Hun sa at jeg bare må prøve å leve som normalt, men hun hadde forståelse for at det kunne være vanskelig. Jeg har blitt flinkere til å droppe katastrofetenkningen, men så er det disse daglige påminnelsene om at noe likevel ikke er normalt når fatigue-attakkene kommer med sin fortelling om at noe ikke henger på greip. Og uten at jeg sier det høyt så spør jeg meg selv om det er verdt det denne neste behandlingen et sted der fremme.

Velkommen svulst, velkommen til din reise mot gjenoppstandelsen.

Røtter. Røtter er det som jorder. Som får deg til å føle at du hører til et sted. Når det stormer er det om å gjøre at røttene er sterke, at de bardunerer deg fast. Mange har kjent på svake røtter. Noen bryr seg ikke om røtter, men er fornøyd med å fly med vinden hit og dit, kanskje er det selve meningen i livet for noen. Jeg har mange ganger kjent på at «nå faller jeg». Da har jeg fomlet etter bardunene. Eller røttene. Tenkt på «hva er det som jorder meg»? Slektskap? Vissheten om forfedre- og mødre som har holdt til på gården min i mangfoldige generasjoner siden 1700-tallet er ikke nok i denne sammenhengen. De levde i en annen tid og med andre idealer, andre sjelesorgmetoder. Spor av deres eksistensielle uttrykk finnes fortsatt her i gamle kister og skatoll. I form av religiøse skrifter. Bibler, katekismer, salmebøker. Med forklaringer. Helt ordinære gardsfolk må ikke blande seg borti tolkninger og forståelse, skal vite. Jeg er her og nå. Jeg er. Det eksistensielle meg er ikke bundet i tidslinjer. Det er forbundet med en kontekst til natur og skaping. Jeg lager ergo er jeg. Jeg er i flyt og i likevekt med naturen, ergo er jeg. Jeg opplever og sanser, ergo er jeg. Jeg føler på et sterkt slektskap til det boreale landskapet. Tilhørighet. Alt har sin plass. Hver eneste stein i ura i fjellsiden har sin plass og sin historie. Det har tatt mye tid og eksistens å bli den steinen man er. Noen steiner gjør mer utav seg en andre, noen tar kråkfot, noen kommer rullende i vill fart klar til å knuse deg. Men likevel. Noen steiner kommer til oppmurte levegger eller fundamenteringer.

Ofte tenker jeg «Hvor ble det av meg»? Det er jo egentlig bare det at jeg har inntatt nye livsfaser med nogot attåt. Man er jo ikke 23 og spirende, drømmende kunstnersjel med verden for sine føtter til evig tid. En dag her fant jeg igjen de gamle skrivebøkene mine. Fra den tiden jeg elsket å utforske språkets form og struktur. I tiende klasse åpnet jeg «Tekstens mønstre – innføring i litterær analyse». En like skriveinteressert bror hadde den som pensum på forfatterstudiet i Bø, og den endte opp som julegave til lillesøstera. Jeg eksperimenterte med å skrive lyrikk i ulike stiler. Hovedmål og sidemål. En periode forsket jeg på mellomkrigslyrikk og etterlignet tidlig form og stil til lyrikere som Rudolf Nilsen, Inger Hagerup og Jakob Sande. Stram i formen, gjerne strofisk. Noen ganger agitatorisk. Gjentagelser. Rytme, kanskje til og med enderim.

Tabloidentitet?
Første side: Kongens fest 
Andre side: Vi er best 
Tredje side: Mindre skatt! 
Fjerde side: Syden-kart 

Slik blir jeg fremmedgjort. 
Slik gjemmes verden bort.

Før sport og annonser er liten notis: 
Afghanistan smadret på mystisk vis. 
(En mann ved navn George er observert, 
men er jo så kjent for sin klartenkthet). 

Helt til slutt et TV-bilag, 
Elin Tvedt melder været i dag. 

Trenger du hjelp til å stadfeste 
hvor mange som sultet 
mens du leste dette?

(Trolig skrevet i en viss frustrasjon en gang tidlig på 2000-tallet)

Siden kunne jeg utforske det mer postmodernistiske uttrykket. Farvel til form, hei! til en annen tilnærming til språk.

Jorda rekk meg
aldri til knea.

                      Sausene eg et 
                      er rette og ranke. 

Det var ungdomstid og ung voksen-tid. Med små skrivebøker og notebøker. Skriblet fulle med ord og noter. Med utstrykninger og endringer før man kanskje landet på noe som man mente var akseptabelt. Forfatterdrømmen ble bare med drømmen. Det er kanskje like bra. Men jeg kan kjenne det bobler litt når jeg gløtter i disse bøkene. Jeg hadde jo en penn, og den er ikke blitt borte. Den lever latent, og kan vekkes til live når det måtte passe.

Snart har jeg time med psykologen min igjen. Da skal vi se på en plan jeg kan bruke neste gang det kommer dårlige beskjeder. Hodet mitt trenger en tilnærming med stramt formspråk denne gangen. Her er det lite rom for eksperimentell og kaotisk postmodernisme. Det er ikke sikkert svulsten har vokst ytterligere ved neste kontroll. Men før eller siden gjør den det, og da skal jeg stå i det også. Det blir alltid en «neste gang» med uhelbredelig kreft. Det blir også en «neste gang» man mister noen man er glad i, noen nær deg får alvolig sykdom eller skade, og høyst sannsynlig et neste gang noe annet vondt og vanskelig skjer. Det skjer alle, det er universelt. Jeg er utslitt av alt som er vanskelig, hodet mitt motsetter seg å håndtere det. Derfor velger jeg å ha en beredskapsplan hvor jeg kan finne røtter og barduner.