Jeg hadde bestemt meg for at denne hjernesvulstdiagnosen var omtrent en tullediagnose, som bare var der for å stresse meg og gjøre meg unødvendig nervøs før hver nye kontroll. Så den siste svar på MR-telefonen gadd jeg omtrent ikke ta da tiden var inne. Jeg hadde til og med glemt at den avtalen sto i kalenderen inntil en påminnelse fra Outlook plinga et kvarter før. Relativt stabilt som det har vært de siste fire årene, tok jeg det for gitt at det fortsatt var tilfelle. Jeg tenkte jeg lå foran i løypa. Men samtalen startet med «Er du hjemme, eller er du ute og går, eller?». Da skjønte jeg det med en gang at noe var i gjære. Svulsten hadde endret seg, og det var på tide å behandle igjen. Denne gangen med stråling og cellegift. Helvete!

Stråling mot hjernen er ikke noe tull. Og det er omsider blitt godt kjent at det er noe som heter senvirkninger etter kreftbehandling. Det er også godt kjent at disse greiene har en del bivirkninger å tilby. Det passer egentlig veldig dårlig inn i planene mine nå. Det passer alltid dårlig inn. Og for sikkerhets skyld har jeg allerede gått i gradert sykemelding en del uker og brukt av sykepengekvoten.

Men frukttrærne blomstrer, og kjøkkenhagen er restaurert og nysådd. Om lange 48 timer får jeg vite mer om hva jeg har i vente. Akkurat nå er det mye bomull og uro i hodet. Framtida er helt i det blå. Jeg er livredd for å få så mye bivirkninger og senskader at det legger en enda større demper på livet, livskvaliteten og hverdagen. Jeg er redd for følgene det får for ungene og familielivet. Spesielt redd for følgene det kan få for Baby R og hans behov. Jeg er redd for følgene det kan få for økonomien. Men først vil jeg iallfall unngå å spolere ferieplanene til ungene. Sånn er livet i Joker Nord. Men det har visst noen allerede tenkt før meg (anbefalt lesing): https://psykologtidsskriftet.no/kommentar/2007/10/joker-nord