Åtte dager med høyt stressnivå og spenning for å få landet en behandlingsplan. Som etter litt om og men inneholder tidenes kinderegg med både operasjon, stråling og cellegift. Full pakke først som sist.

Operasjon i august, deretter vente noen uker før resten av behandlingsmetodene settes i verk. Men hva strålingen og cellegiftbehandlingen går ut på får jeg ikke vite noe om nå i forkant av operasjonen, for det er først da kreftavdelingen kobles på. Men det er snakk om PCV-kur, en kombinasjonskur som gis over 29 dager før det er pause i to uker og så på’n igjen. Hvor mange tørner er individuelt, og også et spørsmål om hva kroppen tåler. Ingrediensene kan gå hardt utover beinmargen og produksjonen av blodceller. Og resten av mulige bivirkninger vil jeg helst ikke tenke så mye på. (Selv om jeg ikke klarer å la være).

Mye skal igjen rokkeres om i hodet, og mye praktisk skal også løses. På jobb og i hjemmet. Hele høsten min kan trolig legges på is. Alt fra konserter jeg skulle spilt, til jakt, festivalledelse, skaping og mammaoppgaver. Ting skal forklares til barna, og man må mobilisere hjelp til barnepass, middagslaging, leksehjelp, fritidsaktiviteter og alt mulig. Man må ta en runde eller flere med kommunen om hva de kan bidra med. Om man blir såkalt ferdigbehandlet i denne runden, så betyr ikke det det samme som å være frisk. Da er det kanskje rehabilitering og å komme seg på beina etter alt kropp og hode har vært igjennom. Og usikkerheten om man noen gang vil komme seg tilstrekkelig til et arbeidsliv og en krevende mammarolle vil alltid henge med.

Det er som å være med i tidenens shitshow som aldri har noen ende. For det er heller ikke noe håp om at dette er siste runde. Svineriet kommer tilbake og tilbake. Er man heldig går det maaaange år i mellom. Er jeg uheldig får jeg permanente talevansker etter operasjonen, og svekkelse i deler av kroppen. Uansett er livskvaliteten imellom rundene et eget kapittel.

Jeg håper jeg vil orke å lese tekst, høre på podcast, være i kjøkkenhagen, gå tur, stå og gå på ski når snøen kommer, passe på hønene, gjøre ting med ungene mine, skape ting, få ting til å gro. Passe på gården vår. Etter hvert. Som storebror på sju sa under den første samtalen om temaet i kveld: «Men klem vil du orke uansett?». Klem lover jeg å orke. Uansett. For første gang brukte jeg ordet «kreft» og lurte på om han hadde hørt om det før. Ja, rotter og mus døde av kreft, hadde han hørt. Det var heldigvis bare rotter og mus, ikke mammaer.

Jeg var klar for oppdrift. Skulle redusere den graderte sykemeldingen, skulle komme i gang med Reskap igjen, skulle dyrke og holde kjøkkenhagen i hevd, skulle rydde rothølet av en kjeller, skulle rydde ferdig garasjen. Så deiset det ned en betongkloss i stedet. Faen. Men først skal vi ha en sommer. Heldigvis var det ikke noe kontroversielt i å få berget ungenes ferie . Men ALLER først et par glass rødvin for å feire at jeg etter tre dager med telefon og notatbok i hånda, og tre hundre i puls hver gang telefonen har ringt, endelig har en slags plan. Før eventuelt en sovepille etter hvert. Piller og alkohol, vet dere. Uslåelig kombo! 🙈 😂 [Det siste var en ironisk «brainfart» om noen lurte].