I forrige innlegg skrev jeg om «bekymringskommoden» min. En liten kommode med tre skuffer, der jeg fylte den ene skuffen med bekymringene mine. Den ble både et konkret og abstrakt virkemiddel for å bli i stand til å legge bort bekymringstankene når de har svevet rundt i vektløs tilstand og trengt seg på i utide. Nå som jeg har brukt metoden en stund er konklusjonen at den har vært et fint hjelpemiddel, og at det langt på vei har fungert etter hensikten. Eneste problemet har vært at når jeg har «lagt bort» bekymringene i skuffen, så har jeg manglet en plan for hvor tankene kan lande hen. Det blir litt sånn «hva skal jeg tenke på nå, hva skal jeg tenke på nå, hva skal jeg tenke på nå». Da kom ideen om å fylle de to tomme skuffene med innhold. Èn skuff med ting som er avsluttet, og som jeg overhodet ikke trenger å bruke tankekraften min på. For eksempel fødselstraumet og fødselsangst. Jeg skal aldri noensinne i universets historie føde et barn igjen, og jeg trenger aldri mer grue meg til en fødsel. Men bearbeidelsen av disse tingene har fortsatt til dags dato, på tross av at det strengt tatt bare er å lukke de kapitlene. Nå mener jeg ikke å påstå at man bare skal «glemme» eller gjemme bort vanskelig ting som har skjedd tidligere i livet, men de tingene trenger heller ikke leve sitt eget liv uten noen form for styring eller kontroll. Så de kan like gjerne få sin egen kommodeskuff.
Så til det beste av alt. En skuff med alt det fine og spennende som ligger foran en. Det er den skuffen man åpner når man har lukket de to andre. Det er de tankene det er godt å sovne til. Ja, som det faktisk er mulig å sovne til. Det kan være nystekte mestringserfaringer. Det kan være noe som man ser fram til, noe man gleder seg over. Og om alt virker håpløst, kan man tvinge seg til å finne det som tross alt ikke er verdens undergang i livssituasjonen. Skriv det ned på en lapp og legg det i fin-skuffa. For eksempel har jeg vært veldig opptatt av i hvor dårlig form jeg er, og at jeg fysisk har betalt en litt høyere pris for dette siste året enn det jeg synes er greit. Nå som snøen har kommet, har jeg nesten daglig tatt ei kveldsøkt i lysløypa. Det har vært rimelig fantastisk bare å være i stand til å gjøre det, og det faktum at jeg faktisk har gjort det. Noen dager går det upåklagelig lett, andre dager er tyngre. Og det er helt greit akkurat nå. Etter ei masete natt med babytrollet, forventer jeg ikke det helt store av kroppen min. Det er en forutsetning at basale behov, søvn inkludert, er dekket om man skal være pigg.
Siste natt var en sånn urolig natt. I løpet av natta havnet begge avkommene ved siden av meg i senga, og kona måtte ta til takke med madrassen på gulvet. Jeg var trøtt, sur og desperat etter å få litt nattesfred. Da viste fullmånen seg rett utenfor soveromsvinduet, og jeg kunne betrakte begge de nydelige små guttene mine i månestråler. De var så sinnsykt vakre der de lå ved siden av hverandre, og storebror med arma rundt lillebror. Det bildet printet jeg og la i min abstrakte kommodeskuff. Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket. Det var ikke noe spesielt som skjedde, ingen gullkorn som ble sagt, det var bare så hinsides nydelig.
Og sånn apropos. Vi har funnet oss et mulighetsrom til å dyrke framtida vår. Mulighetsrommet har vokst ut fra noen pauser, der vi har kunnet lande litt, og fått ro til å tenke utover hva vi skal spise til middag de neste dagene. Jeg fikk ei frihelg med ei venninne før jul, i romjula reiste vi bort bare vi fire, og levde helt basic i ei knøttlita hytte. Nå har vi nettopp hatt ei frihelg sammen bare jeg og kona, mens søsken stilte opp som barnevakt hjemme. Og i går tok vi litt av og kjøpte oss et lite feriehus på Oppdal. Da er det mulig å drømme seg litt bort, og ha noe å fokusere på. Overtagelsen av det huset er ti dager før neste MR-kontroll. Perfekt timing. Da har jeg noe håndfast og konkret å styre tankene over på, når frykten melder sin ankomst. Frykt puttes i den ene skuffen, gleder og forventninger plukkes frem fra den andre.
Sorgen og gleden 