Mestring

Jeg kan puste og tenke, fabulere over de minste og de største ting. Spekulere på hvorfor hjorten trekker mot kysten, hvorfor elgen plutselig trives bedre på Hølonda enn her på Tømme. Eller hvorfor prestekrage, balderbrå og kamomille har blomster med samme farger når det er så mange farger å velge imellom. Jeg kan undres over hvorfor politikere fratar barn støtte til stomiutstyr og briller. Og tannregulering for den saks skyld. Eller hvorfor en steike gal mann kan være president i USA.

Jeg kan sanse med alle sansene mine. Se på blader som faller, høre på hjortebukkene som brøler etter hjortedamene, kjenne på trestammer som har levd lange liv. Lukte på kvae og grankvist. (Sånn bortsett fra at jeg har ganske dårlig luktesans, da).

Jeg kan skille mellom snørr og barter, og matsopper og giftige slørsopper og fluesopper.

Jeg kan spise to hundre gram sjokolade uten å bli kvalm.

Jeg kan så og høste jordskokk og sukkererter. Og ringblomst og kornblomst. Innimellom et hav av skvallerkål og nesler som trenger seg på og vil bli tatt i betraktning.

Jeg kan spille musikkinstrumenter, koordinere fingrer og armer så det gir lyd med mening. Jeg kan musisere og lage stemninger som berører. Til og med lære andre å beherske klaviaturet.

Jeg kan stå opp for folk som bor tusenvis av kilometer unna og som jeg aldri har møtt. Er ikke sikkert vi deler samme livssyn engang. Men likevel kan jeg forstå deres verden og deres bekymringer fordi jeg vet noe om det å være menneske. Eller medmenneske for den del.

Jeg kan lese på linjene og mellom linjene. Til og med skrive, bruke metaforer og allusjoner, overdrivelser og underdrivelser.

Jeg kan tale i forsamlinger, på tross av at jeg er kvinne. Så andre kan nikke anerkjennende eller eventuelt riste oppgitt på hodet. Jeg kan argumentere og agitere, til og med uten å bruke hersketeknikker slik at andre føler seg mindre, ignorert eller dumme.

Jeg kan slå i en spiker og hogge ved. Til og med håndtere ei motorsag og en vinsj. Faktisk så har jeg sertifisering for bruk og stell av motorsag og hogstteknikk.

Jeg kan skyte elg og hjort. Selv de over to hundre kilo. Jeg kan til og med slippe forbi meg et hjortevilt om jeg mener det bør få leve, og sitte på elgpost og bare være til.

Jeg kan ha perspektiv og meta-perspektiv. Jeg kan se ting i flere dimensjoner, til og med to-dimensjonalt (selv om det sjelden fører noe godt med seg).

Jeg kan strikke, både rett og vrangt, strikke kast og vridde masker. Til og med tuntremønster og Selburoser.

Jeg kan tilby et øre og høre på et menneske som har behov for å dele. Til og med se et menneske inn i øynene, og signalisere at du kan stole på meg. Jeg kan holde på hemmeligheter, jeg kan holde en meter. Men glemmer meg av og til, for jeg synes det er stas å være nær.

Jeg kan falle og reise meg, igjen og igjen. Jeg kan erkjenne at livet kommer med både det ene og det andre, men også se at jeg tross alt har det fantastisk godt.

Jeg kan føle meg liten, føle at jeg selv ikke er nok, men likevel prøve å gjøre meg selv litt større.

Jeg kan beherske meg gjennom timer med spørsmål om hvorfor bilen har dører, hvorfor vi har en baby, hvorfor hønene bor i fjøset, hvorfor vi ikke bare kan spise sjokolade, hvorfor ditt og hvorfor datt. Og om Philip kan fly og om når jeg var død.

Tenk på hvor mye vi mestrer alle mann, hvorfor finnes det ikke PISA-tester og nasjonale prøver som avdekker alt dette? DET hadde vært no´!