Intro

Livet er kontrastfylt. Man får oppleve å bli født inn i en velferdsstat av en annen verden, der det er trygt og godt å være. Iallfall om man sammenligner med de fleste andre steder i verden. Man får oppleve å vokse opp i trygge, stabile omgivelser, med familie som er stødigheta sjøl. Man får oppleve å vokse opp og leve på en av de fredeligste flekkene på kloden. Man får oppleve å kunne forelske seg, gifte seg og stifte familie med den man elsker, uten å bli fordømt nord og ned av familie og av samfunn. Og sånn kunne jeg fortsette nærmest i det uendelige. Mange glass der det renner rikelig over, med andre ord. På tross av alt dette, så kommer livet allikevel med sine krumspring. Krumspring som man må takle på en eller annen måte. Når man er blitt godt vant, skal det ikke mye til før det lugger litt i glisonen. Det har det gjort mange ganger i mitt liv.

Første fase av livet mitt var like mye preget av utenforskap, helseutfordringer og tapsopplevelser, som det å vokse opp på en gård med masse armslag og muligheter, uendelig med tumleplass i skog og utmark, bli tatt med på turer, fisketurer og jakt, få kjenne nærhet til naturen, og å få oppleve stabilitet, trygghet, engasjement og positive bekreftelser på veldig mange måter. Etter det tenkte jeg at nå har jeg fått mitt, nå kan det egentlige livet starte. Men det fungerer jo ikke helt sånn. Da det utover våren 2020 igjen begynte å balle på seg vel mye, fikk jeg et behov for å ventilere meg og sortere tankene gjennom tekst. Denne bloggen er et resultat av det. Mye for min egen del, men forhåpentligvis også til nytte for andre. Hva avgjør om et glass er halvfullt eller halvtomt? Hvordan velger man strategier når utfordringene kommer som perler på en snor? Jeg vet det ikke, men gjennom tekst vil jeg gjøre et forsøk på å komme nærmere svarene.

Skriveprosessen har vært krevende. På den måten at jeg ikke har ant hvordan jeg tar fatt på disse temaene. Ikke hadde jeg mulighet til å gjøre research og se hvordan andre har gjort dette før meg. Men jeg visste at en av mine store forbilder og ledestjerner, den nå avdøde sosialmedisineren Per Fugelli, hadde skrevet om det å skulle dø og det å forholde seg til døden. I bøkene Per dør og Døden skal vi danse gjør han akkurat dette, og det nokså brilliant. Man får et godt innblikk i åndsmennesket på denne veien mot døden, en vei som forsåvidt strekker seg over flere år. Skriveprosessen min har blitt til mens jeg har trykket på tastaturet, på tidspunkt hvor jeg aller helst burde prioritere å få meg sårt tiltrengt søvn, hvile og babykos innimellom amming, flaskemating, måltidsveiing, sondemating, brystpumping, bleieskift, klesvask, grining etc etc. Med andre ord i en fullstendig tåkelagt periode av livet. Så tekstene blir som de blir, det er en tid for alt. Mine tekster strekker seg fra fødsel til død og alt imellom. I beste fall kommer jeg nærmere en praksis som hjelper meg selv til å leve i det å skulle overleve. Kanskje ved å titte inn i mitt eget åndsliv.

Foto: Privat

Av hensyn til barnas integritet er de ikke identifisert med navn og bilde i bloggen.

Legg igjen en kommentar